Til tross for kjekke dager med et trekløver som har dannet seg her de siste dagene, har jeg hatt en slags liten smell når det gjelder hele singeltilværelsen. Jeg savner han, nærhet, kos, å være den eneste i fokus. Jeg gruer meg til den dagen han finner seg noen andre. Mine følelser er der enda, og de er ikke svake heller. Det er ikke bare bare å komme over noen som man har vært sammen med siden man var 15 år.
Noen få drømmer har jeg hatt, og de har ikke vært kjekke. Å våkne og faktisk ikke vite om det kan ligge noe i dem - jeg har ikke peiling på hva som skjer i hans liv lenger. Jeg selv bestemte jo å bare ikke prate med han, men det var for å unngå at jeg skulle klistre på et pokerfjes og late som alt gikk greit for han. Det gjør det ikke. Den fredagen opptaksprøven er på, når alt er over og jeg har gjort ferdig de tingene som står og faller på min største drøm, vil jeg nok gå i kjelleren. Gå på en ordentlig smell. Lettelse blandet med grufullhet og misnøye, glede og nervøsitet.
Denne drømmen ødela tross alt forholdet. Det er bittersøtt; jeg vil og skal bli veterinær, men å vite at det kostet meg min kjærlighet med en som rett og slett var en sjelevenn... Det er en stor pris å betale for meg. Nesten 5 måneder har gått siden bruddet, men det er alikevel dager hvor jeg bare vil kaste meg ut vinduet fra femte etasje. Kvelder hvor jeg tenker på hvor deilig det hadde vært å kost inntil ham i senga.
Alle de små tingene.. Årh. Om du leser dette, så håper jeg alt går bra og sånn, men vit at jeg har det vondt. Og det vil ikke bli kjekt å komme hjem til sommeren og vite at jeg kanskje møter ham på butikken, eller at huset hans er synlig fra hovedveien. Og jeg håper virkelig ikke at jeg ser han med noen andre. Ikke enda - ikke på en lang stund. Han var min i nesten fem flotte år.
Jeg vil så gjerne gråte akkurat nå, bare hyle, legge meg under dyna, glemme alt, droppe alt. Men Anja kommer snart inn igjen fra tur og jeg har opptaksprøve om bare 12 dager... Jeg savner ham så utrolig masse.
