hits

Grått og surt

Livet som alene-hjemme er over.. Det er alltid så trist. Å ikke kunne ha radio på om morgenen mens man steller seg, styre sin egen mat-rutine og det evige maset (som alle foreldre gjør, om noe, alltid!). Oh, the grief.

Jaja. Jeg har nå jobba litt, men turnusen har mye dødtid mellom hver gang jeg skal jobbe også. Det hadde lønnet seg nå med en ekstrajobb, men om to måneder er det sommerferie og da blir det 100% uansett. Sure penger å gå glipp av, men slik situasjonen er i Rogaland så er jeg glad jeg har arbeid å gå til..!

Dødtiden går til trening, ørlitepittelittsåvidt noe skolelesing (jeg har printa ut noe slides og greier... Mennehh), være sosial og tja... Føler jeg lever litt i limbo. Litt sånn automatikk i ting når det ikke skjer noe crazy med vennegjengen. 

Men den angsten! Okei, ikke at det er sånn kjempemasse jeg gjør som er nytt nå om dagene, men hvordan jeg følte meg for 4 måneder siden (før jul) vs nå? Så. Mye. Bedre. Det har vært kjøreturer med ukjente og spontane destinasjoner, kino, restaurant, familiebesøk, buss-taking... Jeg er _dritstolt_ av meg selv. Å komme seg ut av den bobla som jeg har sakte blåst opp rundt meg er herlig.
Det er fremdeles alltid nye situasjoner, nye ting som jeg nok hadde tenkt meg om både to og tre ganger på. Være med onkel på flytur i mikrofly, for eksempel. DET er ikke sjans i havet for at jeg er med på - enda. 
Men å være med på kjøretur til farmor og farfar, og så være med i klatrevegg etterpå, det klarte jeg uten problemer igår. Hadde aldri vært med i klatrevegg for tre måneder siden.

*litt selvskryt må til*

Tja, gjengen bestemte seg for å grille. I en bålpanne. Med vind og 6 grader ute. Det tok to timer før jeg ga opp og stekte maten min inne. De andre holdt ut litt til og fikk nå til slutt pølsene sine stekt. Creds.

Så spilte vi mariocart. Ikke noe champagnefrokost-tull over denne vennegjengen, her er vi så useriøse som det kan bli :-)



Ut på tur!



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar